Mitt liv som frisør

Simon Winger har fått æren av å skrive et lite innlegg til min blogg!
Ta en titt! ;)

Mitt liv som frisør.

Det er en tidlig onsdagsmorgen. Steinars Klippomania ligger badet i stillhet og morgensolen kaster sin glans over den tomme salongen. Det klirrer i nøkler og lås i det Steinar åpner døren, slår på lyset og starter en ny og spennende dag på klippesenteret. Alle speil er nypussede, ikke et eneste hårstrå kan finnes på gulvet og snart kommer resten av staben diltende. Og først av dem kommer jeg, Marlene, saksehånd og klippeguru ved Fredrikstads aller stolteste klippotek.

Etter en liten stund er alt som det pleier på min elskede jobb. Den umiskjennelige lyden av sakser som skjærer gjennom mykt hår fyller ørene mine, tankene mine og livet mitt. Med en rytme som aldri blir fast freser saksene i vei, og etter en stund lyder det som den vakreste musikk. Denne vakre musikken, kombinert med spruteflaskenes splish og splosh, vaskenes sus og dus, og kassaapparatets klingende mynt, blir tilsammen den skjønneste symfoni, og jeg kan ikke gjøre annet enn å la meg henrive.

Snart er jeg fanget i en magisk verden som er bare min. «Marlenes magiske klippeverden», kaller jeg den, og det er her jeg føler meg fri. Kundene (eller «pasientene» som vi sier) merker ingen ting til det, men jeg danser mellom dem. Hvert steg er et dansetrinn, og hvert «sakseklipp» er et slag i musikken. Hårene seiler fredfullt mot gulvet, pasientene smiler til seg selv i speilet, det blinker i sakser og skinner i lamper, og midt oppe i alt dette vakre er det jeg som har hovedrollen. Jeg skinner som den blankeste stjerne, der jeg svinser og svanser og danser i vei.

Og slik går timene. Jeg danser frem både permanent og hockeysveis, og hvert eneste hode føles som en uferdig skulptur i mine hender. Og ut fra Steinars Klippomania kommer de ferdige skulpturene som perler på en snor, den ene sveisen flottere enn den andre. Dette er kunst i den reneste form, og jeg er stolt av at jeg gjør verden til et vakrere sted.

Før jeg vet ordet av det så har det skjedd igjen - dagen er over. Jeg kan knapt nok tro at tiden har gått så fort, men gnagsåret på saksetommelen taler sitt tydelige språk. Det er på tide å komme seg hjem til køya og Macen for å oppdatere min flotte blogg, ta ville bilder med webcammet og erte min kjære lillesøster. Livet går videre, og i morgen kommer atter en dag. Jeg kan allerede kjenne det rykker i dansefoten.

Vi klippes!